SKAL DØMME: 2. juli bør Gunn Elin Lode (fra venstre bak), Tor Christian Carlsen og lekdommerne i en forsterket rett kjenne Jan Helge Andersen skyldig. Foran på bildet de psykiatrisk sakkyndige. Ole Dag Kvamme mener bevisene fra retten viser at Andersen er skyldig, og at det ikke er grunnlag for å tro at Viggo Kristiansen var involvert. FOTO: Ole Dag Kvamme
Jan Helge Andersen kommer til å bli dømt for drap på begge jentene i Baneheia.
Tirsdag 2. juli klokken 12 setter dommer Tor Christian Carlsen Sør-Rogaland tingrett. Ut fra bevisførselen i retten, er min enkle spådom at Jan Helge Andersen kjennes skyldig i drap og overgrep på begge jentene. Viggo Kristiansen vil fremstå stadig mer uskyldsren.
Skulle dommerne komme til et annet resultat, betyr det at retten mener bevisene er for svake. Da åpner retten for at Viggo Kristiansen var med likevel. I så fall blir Jan Helge Andersen frikjent eller dømt for medvirkning. Det er ødeleggende for tiltroen til rettsstaten.
Vanligvis venter journalister på dommen. Tradisjonen tilsier at den etablerer sannheten om bevisene, hva som skjedde og hva som kan slås fast. Det er imidlertid sterke grunner til å bryte tradisjonen. Å vurdere bevis kan flere gjøre, og trolig er det helt nødvendig.
Bevisene peker på at Jan Helge Andersen var alene, og jeg mener retten vil detronisere argumentene som kobler Viggo Kristiansen til saken.
Tirsdag 16. april logget jeg meg på den elektroniske tilgangen domstolen tilbød journalister. Uken etter fulgte jeg saken direkte i Sandnes noen dager. Siden fortsatte jeg fra kontoret.
I Norge er strafferetten unntatt offentlighetsloven. Verken offentligheten eller journalister har krav på å se dokumentene som ligger til grunn for en tiltale, verken før, under eller etter rettssaken kan jeg som journalist hente dokumenter for å se statsmakten i kortene.
Dette hemmeligholdet er delvis kompensert ved at selve rettssaken er åpen for alle. Domstolen bygger på muntlighetsprinsippet og umiddelbarhetsprinsippet. Dommerne skal altså få lest opp alt, alt skal ytres, som dommen siden skal bygge på.
Siden rettssalen er eneste stedet man får innsikt i bevisene dommerne legger til grunn, bygger min omtale av domspremissene på det jeg klarte å få med.
Mens dokumentene er skjult for publikum, kompenserer domstolen ved å ha en åpen rett. Enhver norsk borger skal i prinsippet kunne følge en straffesak for retten.
Les også: Kamp om troverdighet for Viggo Kristiansen
Les også: Andersen karakterdrept av sakkyndige
Tingrettsdommer Tor Christian Carlsen og meddommer Gunn Elin Lode forholdt seg direkte til elefanten i rommet. De forsto at denne saken egentlig kun handlet om ett forhold: Var Viggo Kristiansen med eller ikke.
Andre hadde vanskelig for å svelge at Kristiansen ble trukket med – han var jo allerede frikjent. Men Viggo Kristiansen ble frikjent på grunn av mangel på bevis. For slik er jussen: Man blir ikke erklært uskyldig utover en ny gjennomgang av bevisene. De holdt ikke lenger.
I Sør-Rogaland tingrett måtte alt som pekte mot Viggo Kristiansen opp igjen. Alt skulle under lupen. Fantes det en kvalifisert grunn til å tro at han likevel var med på dette, så måtte Jan Helge Andersen frikjennes, eller dømmes for medvirkning.
VGs krimkommentator Øystein Milli mente 14. mai at Andersen kunne bli dømt til medvirkning, uten å involvere Viggo Kristiansen:
«Da kan medvirkning være et alternativ, om det strenge kravet til bevis er oppfylt for en slik dom. En medvirkningsdom behøver ikke bety at retten mener noen andre har vært på åstedet, sier han og fortsetter:
– I Orderud-saken ble alle fire dømt for medvirkning, men det betyr ikke at retten har utelukket at en eller flere av dem var med på selve trippeldrapet. Det handler om bevis, og styrken på dem, forklarer krimkommentatoren.»
Jeg tror VG tar feil. En medvirkning forutsetter at en annen er involvert. Man peker på en medvirker. Det er nettopp tilfellet i Orderud-dommen. Den kan diskuteres på mange vis, men den åpner ikke for at en av de fire ikke var medskyldige. På samme vis kan man ikke dømme Jan Helge Andersen for medvirkning, uten å implisitt peke på Viggo Kristiansen.
Det sentrale premisset i saken mot Jan Helge Andersen ble altså å nitid gå gjennom alt som peker på Viggo Kristiansens mulige tilstedeværelse, gi det rom, analysere, snakke og vurdere.
En frikjennelse eller medvirkningsdom for Andersen har ingen rettslig konsekvens for Kristiansen. Han er endelig frikjent. Men det vil være knusende for hans ettermæle.
Jeg omtalte et slikt utfall 24. april. «Hva hjelper det Viggo Kristiansen å få 55 millioner kroner i erstatning, hvis Sør-Rogaland tingrett likevel tror han drepte og voldtok to jenter?». Svaret fra hans advokat Brynjar Meling var klart: Da vil Kristiansen kreve enda større erstatning.
Bøker, rapporter, utredninger, DNA-rapporter, dommer og tusenvis av sider fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker er produsert de seneste 24 år. I Sandnes fikk dommerne høre destillatet aktoratet og forsvarerne mente var nødvendig.
Siden vi allerede vet at Jan Helge Andersen var til stede på åstedet, gjensto egentlig kun to spørsmål. Hva peker mot to gjerningsmenn – og Viggo Kristiansen. For det annet: Hvis Jan Helge Andersen forteller seg usant om to, og gjorde alt alene: Hvordan skal det forklares?
På imponerende vis fulgte Tor Christian Carlsen og Gunn Elin Lode alle tråder som kunne knytte Viggo Kristiansen til saken. Men som små bekker rant de alle ut i sanden.
Det kom ingen tekniske bevis som koblet Viggo Kristiansen til åstedet. DNA kan man etter redegjørelsene i retten oppsummere ganske kort. Forsvarerne til Jan Helge Andersen hadde funnet en ekspert som angrep avvisningen av to gjerningsmenn:
At det var så lite organisk analysemateriale til stede, gjør at man ikke kan avvise muligheten for spor fra to personer, er hovedinnholdet.
Dette overskygget ikke det mer sentrale: Kjønnshåret fra Jan Helge Andersen fra åstedet var sikkert fra ham. Men mye av det øvrige materialet var så lite, at analysene ikke har styrke som bevis – og skal behandles som nøytrale. Dette kom tydelig frem i retten.
Allerede i 2000 oppga spanierne statistiske mål som burde eliminert betydningen som bevis. Som den sakkyndige sa i Sandnes 24 år etter: Man hadde ikke lagt frem disse for retten i dag.
I 2024 viser prøvene sikre treff fra Jan Helge Andersen på begge jenter, og på kroppsdeler som viser at hans forklaring om sin befatning med begge to vanskelig kan sies å være sanne.
Mobilsporet står i år ikke annerledes enn det gjorde den gangen. I 2001 kom målingene fra Telenor som julekvelden på kjerringa. Politiet i Agder måtte innrømme å ikke ha analysert det godt nok. For den nye gjennomgangen fant Oslo-politiet at kollegene hadde slettet det gamle tallmaterialet. Likevel klarte man å stable sammen en troverdig gjennomgang.
Viggo Kristiansen brukte telefonen under tidsrommet for handlingene, og etter all sannsynlighet langt utenfor åstedet. I sin sluttprosedyre forsøkte Andersens advokat Svein Holden å reise en slags mulighet for at Kristiansen kunne ha klart seg med et lite tidsrom mellom telefoner og tekstmeldinger. Forsøket var ikke rotfestet i øvrig bevismateriale, og var trolig kun ment som enda et forsøk på å plante en mulig tvil hos dommerpanelet – en tvil Holden trolig allerede hadde forstått var bortkastet. Han la ikke all verden i det.
REKONSTRUKSJON: En politimann spilte Viggo Kristiansen under rekonstruksjonen i 2000. Jan Helge Andersen deltok, her til høyre i bildet. Foto: Politiet
I bevisforstand snakker man gjerne om å nøytralisere verdien av bevis. Mobilen peker ganske direkte på at Viggo Kristiansen ikke var til stede. Slik var det også i 2002, og det skrev både jeg og flere andre journalister. Hans forsvarer Tore Hilding Pettersen gikk den gang langt i å påpeke at mobilen ga Viggo Kristiansen alibi.
Jeg har aldri kalt dette utelukkelsesbevis. Det vil alltid være heftet med en viss teoretisk usikkerhet. Men sammen med de øvrige bevis, faller det inn som dominobrikker når man har fjernet bevisene for at det var to på åstedet: Også telefonbeviset går samme vei.
I 2001 og 2002 konstruerte dommerne en mulighet for at telefonen kunne hatt dekning omtrent på åstedet. Vi spiste alle forklaringen. Det kom jo fra dommen, men skulle vært kritisert den gangen. Det er i seg selv et sterkt argument for offentlig debatt om premisser for viktige rettsavgjørelser.
Noe som derimot har koblet Viggo Kristiansen til Baneheia, er hans egne forklaringer. Både før og under rettssakene den gangen, viklet Viggo Kristiansen seg inn i forklaringer som ble tolket som løgn, og fortielser av faktiske forhold.
Førsteamanuensis Ivar Fahsing ved Politihøgskolen tok et sterkt oppgjør med avhørene av Kristiansen, og hvordan de ble brukt mot ham. Gjennomgangen var et så markant oppgjør med kulturen for avhør den gangen, at hårene reiste seg på ryggen.
Rent umiddelbart burde Riksadvokaten beordret gjennomgang og rapport av betydningen avhørsmetodikken kan ha hatt for andre straffesaker frem til ny kultur var på plass. Redegjørelsen fra Fahsing var rystende. Kripos feiret innrømmelser med kake, politiet skulle ta utgangspunkt i at siktelser var sanne, at mistenkte ljugde. Fahsing viste hvordan dette slo ut for Viggo.
I de første spørrerundene, hvor naboer ble besøkt på døra, ble deres forklaringer klort ned i helt korte skjemaer. Kristiansen sa at han ikke hadde vært i Baneheia den dagen. Dette forfulgte Kristiansen i 22 år. For han hadde jo det. Kanskje hadde han syklet gjennom på vei til eller fra jobben, og i alle fall hadde han vært noen hundre meter inni Baneheia, da han syklet etter Andersen for å få nøklene. Så hadde han ikke løyet? Nei, forklarte Fahsing. For minnet er slik, i den grad man husker uviktige ting i det hele tatt, at det er «overskriftene» man husker.
I boken min om Baneheia, omtaler jeg Viggo Kristiansens forklaring om dette. Han sa til retten i 2001 at han hadde ikke vært i Baneheia, fordi han opplevde det å være i Baneheia som å oppholde seg der. Å sykle noen meter inn eller gjennom kvalifiserte ikke til «å være i heia». Han ble den gang ikke trodd. Men Fahsing ga ham 24 år etter full oppreisning.
Det samme gjaldt de senere avhør, hvor Fahsing regelrett slaktet avhørene, og ga Kristiansen full forståelse for at han sluttet å snakke med avhørerne. De hadde bestemt seg, og ga uttrykk for det. Se denne saken hos TV 2 for en gjennomgang av Fahsings vitneforklaring.
I den grad Kristiansens egne forklaringer fra den gang virket imot ham, er de som bevis å betrakte nøytralisert, og peker ikke lenger mot ham.
Fahsing tok for seg den famøse samtalen mellom Jan Helge Andersen og politietterforsker Geir Olaf Hansen forut for avhøret etter pågripelsen 13. september 2000. Andersen fikk lissepasningen om å innrømme, siden «han også kunne være et offer for Viggo».
Dette brukte Viggos forsvarer som argument den gangen. Betydningen har blitt sterkere med årene. Fahsing var tydelig på at dette kan ha vært utløsende for Andersens forklaring.
Det finnes en rekke småting man kan trekke frem. Fagdommer Gunn Elin Lode forfulgte gjennom saken Jan Helge Andersens forklaring om hvordan jentene ble fraktet fra åstedet til gjemmestedet: kanskje det kunne si noe om det var én eller to personer bak. Hun var så opptatt av det at jeg en stund tenkte hun jaktet tegn på Viggo Kristiansens deltakelse. Jeg kom til at hun heller ville forfølge enhver løs tråd i saken. Temaet var ikke på banen i 2001 og 2002, så vidt jeg vet: Var det merker på kroppene som tyder på at Jan Helge Andersen kan ha hatt rett i at den største jenta ble slept etter armene, mens den minste ble båret av begge? Ut fra hva jeg fikk med meg, var det ikke tegn på at jentene var båret av to.
Man kan trekke frem at knivstikkingen så ut til å ha vært gjort likt, noe som tyder på én gjerningsperson. Den rettsmedisinske obduksjonen viste at «Skadene på kjønnsorgan og endetarmsåpning tyder på seksualovergrep med inntrengning i skjede og endetarm.» Koblet til DNA fra én person er dette sterkt.
For øvrig er det velkjent at bevisene på åstedet peker mer på én person enn to. Ideen mange har om at «det må nesten ha vært to», har ikke rot i de faktiske forhold. Andre vil hevde at selv om det ikke finnes bevis for at Kristiansen var der, kan han likevel ha vært til stede. Svaret på det er ja, som enhver i området den dagen. Den eneste koblingen er Jan Helge Andersens forklaring.
Hva med Jan Helge Andersens egen forklaring? Allerede i 2001 og 2002 advarte førstestatsadvokat Edward Dahl retten mot å stole på Jan Helge Andersen. Man var tydelig på at han ljugde i smått, men fant at han i stort forklarte seg riktig om ugjerningene.
Den gangen var de sakkyndige delt i synet på ham. Psykiater Olaf Bakke fra Arendal mente Andersen var en etterdilter. Tor Gamman advarte mot det motsatte, og mente Andersen hadde mangelfullt utviklede sjelsevner. Gamman advarte mot å tro på Andersens forklaring, og advarte mot nye overgrep.
Bakke mente drapene godt kunne ha skjedd slik Andersen sa. Merkelig nok var det Bakke retten valgte å lytte til den gang, selv om hans rapporter ble underkjent av Den rettsmedisinske kommisjon. Kun han vitnet i lagmannsretten.
22 år senere er det nye sakkyndige som har vurdert Jan Helge Andersen. De to var samstemte, og knallharde. Spesialist i psykiatri Terje Tørrissen og spesialist i nevropsykologi Karin Susanne Nordby stempler Andersen som pedofil, og gir uttrykk for at de ikke tror ham når han sier han ikke husker detaljene i Baneheia. Jeg var til stede da de spurte ut Jan Helge om sine funn, og det ble åpenbart at de oppfatter at han tilpasser sine forklaringer:
«Tre kvarter holder Tørrisen på. Når vi tror de er ferdige, tar kollegaen over. Det går fra vondt til verre når psykolog Susanne Nordby Johansen vil vise retten at minnet til Jan Helge Andersen objektivt sett er bedre enn han påstår.
– Du sier du har dårlig hukommelse. Men testene viser at du har helt normal hukommelse i forhold til hva du ser og hører. Hva sier du til det?
– Der oppfatter jeg rent generelt helt motsatt, sier Andersen.
– Jeg viste deg et sett med mange bilder, som var svært visuelle. Et sett med 50 bilder du skulle se på, og så skulle vi se hva du husket. Husker du hva du skåret?
– Nei.
– Hvis jeg sier du hadde et perfekt resultat. Du husket 50 av 50 bilder, hva sier det om din hukommelse i forhold til det du ser?
– Jeg vet ikke, svarer Andersen.
– Synes du det står i kontrast til hva du sier om hva du husker?»
Selv ikke de rettspsykiatriske sakkyndige tror altså på Jan Helge Andersen.
Hva består mulig tvil av? Den som skal koble Viggo Kristiansen til ugjerningene? Ingenting annet enn spekulasjoner, såpestykker som sklir unna i møte med krav til etterprøvbarhet. Det hjelper ikke å konstruere et utall potemkinkulisser for å skape inntrykk av at Viggo Kristiansen var med, og deretter peke på at antallet muligheter er så stort at «det må være noe i dem samlet».
Slik er min vurdering av bevisene. Jeg er overbevist om at dommerne kommer til å skrive en lang og fyllestgjørende dom, hvor alle disse bevisene og mulighetene blir omtalt og kommentert inngående. Her har jeg bare valgt å ta med de jeg finner relevante. Jeg tror Tor Christian Carlsen kommer til å gå inn i en rekke enkeltheter. På den måten skal Sør-Rogaland tingrett vise til at den har klart å komme nærmere enn sann fortelling om hva som skjedde i Baneheia 19. mai 2000.
Bevisene peker på at Jan Helge Andersen var alene, og jeg mener retten vil detronisere argumentene som kobler Viggo Kristiansen til saken.
For øvrig er det først om et drøyt halvår det endelige slaget står i Gulating lagmannsrett. Jeg er for tiden mest spent på om lagmannsretten vil akseptere premisset om at vitneforklaringene ikke skal avgis på nytt, men bare spilles av fra opptak i tingretten. Det er ikke sikkert Gulating er enig i at den ressurssparingen er veien å gå.
Gulating kan spare tid på færre personvitner fra observasjoner i Baneheia. Verdien av oppmøtet for disse er svært liten. Moderne kunnskap om minneproduksjon har i det alt vesentlige fjernet verdien av vitnefortellinger om hendelser 24 år tilbake i tid.
Hvorfor mene noe om Baneheia før dommen. I gamle dager hadde norske dommere et nærmest guddommelig etos. Beslutningsgrunnlaget deres var innhyllet i mystikk – og dommene utgjorde sannheten. Journalistene fastslo domspremissene som fakta, uten forbehold i sine gjengivelser. Da dommen kom var fortellingen fortalt. Vi kunne alle gå videre.
Sånn er det ikke lenger. I dag vet vi at politiet tar feil. Det som legges frem kan være et skjevt utvalg. Forsvarerne klarer kanskje ikke avdekke alt når en sak kommer noen dager for retten.
Dommerne må forholde seg til hva partene legger frem, samme hvor fremragende de skulle være som jurister. De vet gjerne ikke mer enn oss. De må forholde seg til bevisene fra påtalemakten. Faktisk begynner de med så blanke ark at andre yrker ville tatt det for pinlig. Det ideelle er at dommerne ikke kan noe om saken når hovedforhandlingene starter. Som om mangel på kunnskap skulle være en positiv forutsetning i en moderne rettsstat?
Begynner man på null, er det enormt viktig at det som legges frem er riktig og viktig. I et kunnskapsbasert samfunn er ikke en dom bedre enn premissene den hviler på. Det er som med journalistikken. Teksten er ikke sterkere enn de fakta og argumenter den stabler.
Dommerne i Sør-Rogaland Tingrett i Sandnes tok kanskje gode notater, kanskje kan de spille av deler av forklaringene underveis mens de diskuterer, og trolig har de bedre oversikt over alt som ble dokumentert. Men i stort er det liten vits å vente på at dommerne skal fortelle hva bevisene sier. Det går godt an fra tilhørerbenken også.
Etter frikjennelsen av Viggo Kristiansen i 2022 dannet det seg en allmenn oppfatning om at journalistene som dekket saken fra 2000 til 2002 ikke drev kritisk tenkning om politiets fortellinger, og hva som skjedde i retten. Journalistene nøyde seg stort sett med å referere.
Mediene hadde ikke tilgang til annen informasjon enn det som ble lagt frem av partene før og under rettssakene. De var redde for å spekulere. Statens versjon hadde fullt spillerom. Forsvarere og aktører som kunne balansert bildet utfordret ikke dette spillerommet. Redaksjonene var ikke bevisste behovet for kritisk vurdering av statens fortelling. Saken fremsto som avgjort lenge før den kom til retten.
I dag er vi mer bevisst de ulike aktørenes roller. Samtidig er det grunn til å savne en større diskusjon om bevisenes stilling. Hadde vi vært i Sverige, hadde bevismaterialet vært offentlig tilgjengelig før rettssaken åpnet. I Rogaland i 2024, måtte pressen og alle tilhørere gjøre som dommerne: følge nøye med, og notere ivrig. Slik ligner hovedforhandlingene i år situasjonen i 2002: Offentligheten må nøye seg med å lese og høre det som blir lagt frem i retten. Derfor har jeg forsøkt å holde meg til hva som kom frem i retten. Selv om gjennomgangen der var solid, må man alltid ta et forbehold om at jeg ikke har tilgang til alle sakens dokumenter, og kun har fått med seg det dommerne fikk.
Staten forbeholder seg retten til å eie bevisene, og ikke dele dem med allmennheten. Slik unndrar staten, ved påtalemakten, seg en reell diskusjon om bevisene den legger frem.
Ønsker rettssamfunnet Norge at journalister skal tolke betydningen av store og vanskelige spørsmål uten annen innsikt enn det man får med seg fra tuppen av stolen i en rettssak, eller ønsker man en åpen, transparent, trygg prosess med lik tilgang til kunnskap om saken? Svaret skulle være åpenbart, men er det ikke.
Når staten bruker maktmonopolet sitt på det tøffeste vis, ved å fengsle og dømme, kan avgjørelsene ikke ettergås av journalister. I Sverige var det journalister som avslørte justismordet mot Sture Bergwall, aka Thomas Quick. Mens svenskene er åpne om etterforskningdokumenter allerede før saken starter, har man i Norge ikke engang tilgang til sakens dokumenter etter at saken er ferdig avgjort i rettsvesenet.
I stedet er man avhengig av en tilfeldig behandling fra politiet, som på visse vilkår kan bestemme noe innsyn, eller man kan satse på lekkasjer. Begge deler representerer brudd på en moderne forestilling om åpenhet, og kunnskapsbasert tilnærming.
Selv i 2023, da jeg ga ut min bok om Baneheia, ble jeg nektet innsyn i 23 år gammelt materiale. Jeg fikk rede på at jeg kanskje kunne komme til Oslo og få se på et dokument, hvis jeg visste hva jeg så etter. At rettssamfunnet hindrer diskusjon om justismord på denne måten, er for meg en gåte. At politikerne ikke har gjort noe med det er en unnlatelsessynd.
Førstestatsadvokat Lars Erik Alfheim, embetsleder for Oslo statsadvokatembeter, uttrykte nylig i et møte på Pressens hus i Oslo at journalistene ikke trengte ta så på vei, man kunne jo kontakte ham, spørre hva man egentlig trengte, og så ville nok han og journalisten bli enig.
Slike paternalistiske holdninger er lite produktive for rettssikkerheten.
Vi skal hegne om våre institusjoner. Domstolene skal dømme. Men vi kan ikke lenger være bekjent av å ha regler som beskytter domstoler og politimyndigheter fremfor individet som blir straffeforfulgt. Rettssikkerheten er for viktig til at vi kan overlate standarden for rettferdig dom og rettssikkerhet til juristene i 2024.
